Jens Holmboe (1880-1943); botaniker, konservator og direktør for Bergens Museum

Den største enkeltsamling av samiske gjenstander ved Universitetsmuseet i Bergen har vi fra Jens Holmboe, samlet inn og kjøpt i Troms og Svensk Lappland rundt 1910. Dette er for det meste dagligdagse gjenstander, og målet med innsamlingen var å gi en mest mulig fullstendig oversikt over samenes materiell kultur og brukshåndverk. I årboken for museet i 1910 står det at det er først nå at samlingen begynner å bli komplett og at det kan bli aktuelt å lage en fullstendig utstilling.

Det er vanskelig for oss i dag å sette oss inn i hva som skulle være tanken bak en slik innsamling av gjenstander, men det handlet om å gi kunnskapen om de forskjellige folkeslag et skinn av vitenskapelighet. Vi har ingenting i våre arkiv som antyder at Holmboe noterte seg navn på folk som hadde laget eller brukt gjenstandene. Det er heller ikke notert noe sted hvem han har kjøpt de enkelte gjenstander av, eller til hvilken pris. Det hele foregikk med mest mulig fokus på en slags representativ representasjon av samene utelukkende som en folketype med en spesifikk naturtilpasning, og med minst mulig fokus på deres politiske status, deres virkelige liv eller utfordringer i en region som var under mer og mer press fra bønder og fornorskning.

Holmboe er en av de viktigste familiene i Troms helt fra 1700-tallet. Den første Jens Holmboe (1752-1804) var født inn i en dansk slekt som drev Lesja Jernverk, og stefaren Paul H. Irgens drev Folldals Kopperverk.  Holmboe ble utdannet i København og ble fogd i Senjen og Troms Fogderi og er mest kjent for å ha vært selve initiativtakeren til å flytte bønder fra Østerdalen til gårdsbruk i Målselvsdalen. Tidligere hadde dette området kun vært utnyttet av sjø samene til jakt og fiske, og senere som reinbeite. Holmboe blir derfor ofte kalt «koloniseringens far», siden den sør-norske bosetning innskrenket og vanskeliggjorde reindriften. Holmboe var veldig opptatt av å heller innføre hest, kveg og sau til regionen. Samenes boplasser ble i mange tilfeller okkupert. Utover på 1800-tallet kom det til sammenstøt, og stort sett støttet staten de norske krav og ideen til Holmboe om at området kun hadde vært brukt av uviktige ‘fjell-lapper’ tidligere.

I sammenheng med det museale er det interessant å følge med på hvordan disse koloniale familiene, gjennom samarbeid og ekteskap, skapte elitiske forbindelser som strakte seg over hele landet, og hvordan de la under seg handel, kirke, statsapparat og landområder. Jens’ sønn Johannes ble handelsmann i Lyngen og hans datter giftet seg med den kjente kjøpmann Ruth som ble drept i Kautokeino opprøret. Hennes bror igjen, også han kalt Jens, ble etter opprøret fogd i Hammerfest. En av annen sønn, Michael ble kjøpmann i Tromsø, Joachim ble sorenskriver for Sunnmøre (far til den kjente operasangerinnen Wilhelmine Holmboe-Schenström), Leonard ble sogneprest i Tromsø, og Hans ble rektor ved Bergen Katedralskole og stortingsrepresentant. Døtrene til Jens ble gift med andre kjøpmenn og embetsmenn.  Hvis vi da følger Hans Holmboe i Bergen litt videre så finner vi hans sønn Jens Andreas Holmboe (1827-1876) som er mest kjent for sin tuberkulose- og lepraforskning som overlege ved Bergens Communale Sygehus . Hans søskenbarn Michael Holmboe (1852-1918) var også lege og ble retningsgivende for lovgivningen rundt tuberkulose. Hans sønn igjen, Jens Holmboe (1880-1943) ble botaniker og det var han som altså ble direktør for Bergens Museum i 1917. Hab hadde da samlet inn rundt hundre gjenstander på sine reiser til Finnmark for å kartlegge vegetasjon og beiteforhold.

Med denne siste Jens Holmboe i rekken har vi altså en mer eller mindre kontinuerlig historie om en slekt og en serie handelsforbindelser som begynner med rikdom fra dansk adel og gruvedrift, en familie som beveger seg inn i embetsverket, i kirken og i vitenskapen. Det er også interessant at hele denne koloniale historien fullendes når så denne siste Jens Holmboe sitter i den norsk-svenske reinbeitekomiteen som utarbeidet konvensjonen «Flytlappernes adgang til reinbeiting» i 1919. Holmboe var botaniker og derfor et viktig medlem i den norsk-svenske reinbeitekommisjonen. Forarbeidet med dette innebar at han mellom 1914 og 1917 i sommermånedene var på reise i samiske områdene for å undersøke beiteforhold.  Kommisjonen hadde hovedrollen i å bedømme kvaliteten av reinbeiter og å lage et vitenskapelig grunnlag for å bedømme samenes egne påstander om hvilket beiteland som var skikket for hvor mange rein.

Den nye konvensjonen brøt endelig med den såkalte Lappekodicillen fra 1751 som hadde slått fast at samene hadde rett til å følge sin nomadiske sedvane med reindrift som krysset grensene . Den sedvaneretten ble ofte brukt utover på 1800-tallet for å beskytte samenes rettigheter vis a vis bønder og godseiere som jaget bort samer og reinsdyr.  Men den hadde også vært forsøkt avviklet siden dette lovverket hverken passet med de nye bøndenes eiendomsrettigheter eller den gryende nasjonalismen. Et videre ledd i fornorskningen og tilflyttingen til det samiske området var en lov som kom i 1883 som understreket at jordbruket hadde fortrinnsrett over reindrift.  Det ble ført i pennen strenge bestemmelser om erstatning for skader som rein påførte jordbrukerne. I Sverige førte opphøret av Lappecodicillen til tvangsforflyttingen av de svenske nord-samer til mer sørlige områder av Sverige, mens disse før hadde brukt både finsk og norsk reinbeiteland. Dette har hatt alvorlige negative konsekvenser helt frem til i dag. I 1919, etter unionsoppløsningen, ble det altså endelig satt kraftige innskrenkninger på samenes rettigheter og dette har fortsatt helt frem til i dag.  Blant annet skulle svensk rein utelukkes fra området hvor jordbruket hadde et stort omfang, og antall norske rein på vinterbeite i Norrbotten skulle begrenses. Da konflikten med Sverige var på det hardeste, forsøkte norske myndigheter å kontrollere mediene og folkeopinionen. Det ble utøvd sensur der hvor medier eller trykksaker antydet at samene var et eget folk, eller at de skulle være Norges opprinnelige urbefolkning.