Urfolks rettigheter
I vår samling av samisk kulturarv ved Universitetsmuseet i Bergen har vi gjenstander som ble innkjøpt til museet fra 1825 og frem til 1917. De rundt fem hundre gjenstandene vitner om flere av de mest avgjørende hendelser i samisk historie. Som museum må vi i dag tenke nytt rundt den rollen som innsamlingen til museer hadde i den norske koloniale historien. Slik kan vår samiske samling bli relevant for forståelsen av oss selv som flerfoldig nasjon, og forholdet mellom den norske stat, embetsverket, vitenskapen og behandlingen av samisk kulturarv.
Med våre 496 gjenstander er den samiske samlingen i Bergen ikke av de største, men er likevel veldig interessant. De fleste gjenstandene kommer fra de nord-samiske områdene i Finnmark, Troms og svensk Norrbotten. Disse ble ervervet gjennom aktive oppkjøp eller innsamling før 1917 da den aktive innkjøpspolitikken ved museet opphørte. Gjenstandene har vært vitne til avgjørende historiske prosesser i de samiske områdene: Bergens århundrelange handelsmonopol med de nordsamiske områder, grensetraktaten med våre naboland i nord (den såkalte Lappecodicillen av 1751), Kautokeino-opprøret og kolonisering og fornorskning. Samlingen har også vært del av den eksotiserende museale formidlingen av samisk kulturarv.
Også museer som vårt i Bergen har derfor en oppgave med å bearbeide og tenke nytt rundt samlingene. Vi har de siste årene begynt å utforske vår samiske samling fra et slikt postkolonialt perspektiv. Når det gjelder fremtidig behandling av samisk kulturarv må den samiske nasjon ha en avgjørende stemme. Samenes egne perspektiver må stå i sentrum og vi må prøve å unngå stereotyper og etnisk essensialisme. Håpet vårt er at denne retningen kan lede til nye, interessante måter å aktualisere samlingen.
Generelt sett har repatriering av kulturarv blitt mer og mer viktig for tidligere koloniserte befolkninger verden over. Fokuset er på selvbestemmelse og suverenitet, retten til å definere egen identitet og historie, og ikke minst retten til å forvalte de materielle spor etter denne historien. Dette er egentlig storpolitikk og viktig i forholdet mellom stater og mellom stater og minoritetsbefolkninger. Norge var det første landet som sluttet seg til FNs Urfolkskonvensjon fra 1989 (ILO konvensjon 169), som er en bindende konvensjon om urfolks rettigheter.
Urfolkskonvensjonen skal hindre diskriminering og anerkjenner urfolks behov for å bevare og utvikle sin egen identitet, språk, kultur og religion. Dette innebærer også retten til tospråklig utdanning, sedvanerett, landrettigheter, samt retten til å bli konsultert og delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og ivaretakelse og utvikling av kulturelle verdier.
Dette ble igjen aktualisert i FNs erklæring om urfolks rettigheter som ble vedtatt i 2007, der det finnes flere artikler som bekrefter rettigheter til selvbestemmelse i kulturelle spørsmål. Teksten ble utarbeidet gjennom flere år og Norges myndigheter hadde her et tett samarbeid med Sametinget.
En viktig sak for Sametinget så langt har vært å få tilbakeført samisk kulturarv fra Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum til de samiske museene. Det fremste tiltaket hittil i Norge når det gjelder repatriering er Norsk Folkemuseums og Kulturhistorisk Museum i Oslo sin beslutning om å overdra halvparten av sine samiske samlinger til de samiske museene gjennom Bååstede avtalen. I tillegg har historisk skjelettmateriale og hodeskaller fra universitetene vært tilbakeført for å kunne gjenbegraves på samenes eget territorium i henhold til deres egne skikker. Det handler om å reforhandle fortidens overgrep og urettferdighet.
Vi kan kanskje si at denne prosessen med å definere samisk kulturhistorie på lik linje med øvrig norsk kulturhistorie begynte med Guttorm Gjessing, direktør ved Historisk Museum i Oslo som overførte den samiske samlingen fra Etnografisk museum til Folkemuseet i 1951. Dette gjorde han fordi han mente at samisk kulturarv skulle ha en likeverdig plass sammen med den norske kulturarven og at den ikke hørte sammen med fremmede kulturer. Dette var et første steg for å assimilere den samiske historie med den norske. Men det er et langt steg videre å faktisk sende gjenstandene tilbake til Sápmis egne institusjoner. Det innebærer potensielt sett en frigjøring fra den norske innrammingen, for å forstå samisk historie på egne premisser, og er en erklæring om uavhengighet fra det tidligere assimileringsperspektivet. Dette skal gi den samiske befolkningen muligheten til å lære å kjenne og å gjøre bruk av deres egen kulturhistorie og dens materielle levninger.
Innsamling og handel med kulturarv
Fra 1830-tallet ble det populært å samle og stille ut samiske gjenstander, og handelen med samisk brukskunst utviklet seg til å bli en viktig en sidegren til den øvrige handelen i regionen.
Konservator Yngvar Nielsen ved Etnografisk museum i Oslo skrev i 1907 at «Lappiske gjenstander er vanskelig å få tak i, mange utenlandske museer gjør razzier, private samlere er aktive».
Som et resultat av denne omfattende handelen med de populære samiske bruksgjenstandene finnes det i dag rundt 25 000 samiske gjenstander i museer og private samlinger i Norge og totalt til sammen 50-60 000 gjenstander i Norge, Sverige og Finland. Norsk Folkemuseum har 4 500 gjenstander og rundt 15 000 av gjenstandene befinner seg ved museene i Troms og Finnmark. Det er også store samiske samlinger mange andre steder, som i Danmark, England og i Tyskland.
Grunnlaget for den store fascinasjonen med samisk kulturarv var at man mente at samenes liv og naturtilpasning hørte til fortiden. De representerte så å si levende fossiler fra forhistorien. I dannelsen av det moderne Norge ble det også viktig å fremme argumentet om at samene var innflyttere til Norge og at de derfor skilte seg fra nordmenn som rase. Samene var altså ikke bare fremmede for det norske fordi de var evolusjonsmessig sett bak nordmenn men de tilhørte også andre fremmede og eksotiske folkeslag.
1800-tallets innsamling var drevet av jakten på det fremmedartede i samenes rase og kultur. Denne interessen for samisk håndverk, skjeletter og hodeskaller skapte omfattende etterspørsel og et internasjonalt marked, med fra lokale leverandører og produsenter i Troms og Finnmark. I denne handelen deltok også et blomstrende mellomsjikt av kjøpmenn og mange interesserte kjøpere innenfor universiteter og museer, i underholdningsbransjen og innenfor borgerskapet hvor man også bygget opp private samlinger.
Om vi ser nærmere på innsamlerne og historien til samlingen vår i Bergen så får vi et tverrsnitt av dette koloniale persongalleriet på 1800-tallet og utover på1900-tallet. Her har vi statsmannen Christie i Bergen, handelsmannen og nessekongen Fandrem i Karasjok, embedsmanns- og vitenskapsfamilien Holmboe, opprøreren og aktivisten Hætta og sosialisten og frigjøringsmannen Wessel. Samlingen oppsto i grove trekk gjennom nære bånd mellom museet her i Bergen og de som drev handel eller var embedsmenn i Troms og Finnmark. Drøyt hundre av våre gjenstander stammer fra den tidlige perioden hvor kjøpmenn etablerte seg i Finnmark med de første nye handelslisenser fra 1830-tallet.
Sett i lys av den norske fortrengningspolitikken kan man kanskje si at innsamling, salg og utstilling av samiske gjenstander ikke reflekterte en respekt for deres liv og nomadiske rettigheter, men snarere en styrt avvikling av deres tradisjonelle liv. Samtidig med at man altså i praksis prøvde å hindre den nomadiske livsformen til samene så plasserte man den på museer og i verdensutstillinger.
Hva gjør vi med den samiske samlingen vår ?
Norge er som kjent et kongerike bygd på territoriet til to folk, der det ene siden attenhundretallet har forsøkt å utviske kulturen til det andre. Vår samiske samling har kommet i stand gjennom et nettverk av handelskontakter og sentrale familier innenfor embetsverk og vitenskap der folk på hver på sin måte aktivt deltok i fornorskningen av de samiske områdene.
I denne prosessen foregikk det en viktig forflytning i perspektiv: Gjennom å samle inn og stille ut samisk kulturarv så fjernet man også fokuset fra samenes virkelige liv og deres problematiske situasjon i det moderne Norge. Utstillingene bidro tvert imot til å flytte hele samesaken over til en helt annen arena enn den politiske eller eksistensielle. Museet var snarere en arena for fossiler og stivnete levninger fra fortiden, der samene ble fremstilt gjennom sin tradisjonelle nomadiske tilpasning, sine skikker og fremmedartete sedvaner.
Hvordan skal vi i fremtiden klare å komme bort fra denne typen paradoks når det gjelder samlingen vår? Fremdeles er den samiske samlingen innskrevet som en etnografisk samling, sammen med eksotiske gjenstander fra andre verdensdeler. Dette fører unektelig til en uhensiktsmessig fremmedgjøring av det samiske, samtidig som det fører det samiske problemet inn i den samme ramme som mange andre urfolk i opplever: de havner på museum.
Samtidig er denne kulturarv på museet essensiell for at den samiske befolkningen selv skal kunne forstå sin egen historie, sin identitet og bygge en fremtid rundt den.
Bergen Sameforening har lenge ønsket å bygge et samisk hus i Bergen. Huset har vært under planlegging i 20 år og tegninger er på plass for en stilsikker bygning på Nygårdshøyden. Men det mangler i dag både tomt og midler. Huset var ment å romme samisk barnehage, utstillingslokaler og et samisk museum, kafé, verksted for duodjivirksomhet, samt møtelokaler til undervisning om samisk språk, kultur og levesett. Tidligere leder av foreningen, Monica Tornensis Hornæs, uttalte i 2010:
Kanskje kunne de over fem hundre samiske gjenstandene som Universitetet i Bergen har i sine kulturhistoriske samlinger vært en del av en fast samisk utstilling i det samiske huset?
I denne i tiden med forsoning mellom samer og den norske staten skal enhver bestemmelse om mulige utstillinger av museets samiske samling være i dialog med og eventuelt samarbeide med samiske organisasjoner. Bare på denne måten kan samlingen bli en kilde til aktiv utvikling av likeverdige relasjoner mellom samer og nordmenn. Håpet vårt er at vi kan klare å lage et utstillingsrom med en viktig bevisstgjøring rundt disse problemstillingene.