Ove Christian Fandrem (1810-1893)

Universitetsmuseet har rundt femti gjenstander kjøpt av Kjøpmann Ove Christian Fandrem, kjøpt i flere omganger mellom 1848 og 1878. Gjenstandene er samlet fra de samiske områdene mellom Komagfjord og Karasjok.

Vi har noe korrespondanse som belyser omstendighetene rundt kjøpene, og det er ganske klart at kjøpmannen solgte samiske gjenstander som del av hans handelsvirksomhet.

Den første korrespondansen er i 1866 hvor han skriver til tollkasserer i Bergen, W. H. Christie (1785–1872). Brevene er postet ved handelsstedet Komagfjord. Han begynner ett av brevene slik:

Hr Tollkasserer Christie,

Efter deres ærede anmodning forrige sommer har jeg endelig kunnet anskaffe en del af de sager de ønskede. De manglende sager som tilhører en fjellfinde skal jeg se at gjøre min flid til neste sommer at anskaffe.

Christie-brødrene ved det relativt unge Bergens Museum var alltid ute etter å komplettere sine forskjellige samlinger, og de hadde stor interesse for det samiske, på linje med andre samlere og museer verden over.  Kjøpmann Fandrem regnes for å være den første kjøpmannen som etablerte seg i Karasjok. I hans virke der ble han en mellommann som formidlet salg av samisk brukskunst til museene.

Noe av det som er paradoksalt med historieskrivingen er at mens vi vet lite eller ingenting om de som produserte og solgte gjenstander til Fandrem, så vet vi veldig mye om ham. Dette har å gjøre med statusen til disse tidlige norske kjøpmenn som mytiske pionerer i den norske koloniseringen av regionen. På et lokalt historielags nettside står dette om ham:

Han var trønder av fødsel, kom i 1832 til Hammerfest og nedsatte seg som handelsmann i Karasjok, der han fikk gjestgiveri ved bevilgning av 20. juli 1844. Her ble han straks blant de ledende i alt kommunalt liv. Stadig var han på farten mellom Alta og Karasjok. Det var gjerne slik at familien holdt til i Komagfjord om sommeren, og i Karasjok om vinteren. Fra barna var små, fikk de følge med faren på disse ferdene, 18 mil hver vei. Hans unge hustru døde allerede i 1853, og siden var han alene om å ta seg av dem. Og på sine reiser var han noe annet og mer enn vanlig kjøpmann. Fandrem eide et åpent blikk for alt som var eiendommelig og vakkert i naturen. Han var ikke lite av en vitenskapsmann, og i sitt hjem i Komagfjord samlet han et helt naturaliekabinett. Kom det iblant en naturforsker eller andre interesserte reisende til stedet, var han riktig i sitt element. Da åpnet han de sirlige skapene, trakk fram skuffer og forklarte og viste fram sine samlinger av mineraler, mynter, planter, sommerfugler, egg, sjødyr og meget annet. Og så snart en samling var noenlunde komplett, ble den forært bort til et Universitetet eller en annen institusjon. I 1870 sendte han en verdifull samling «lappesaker» til utstillingen i Tromsø, og skapte ved det et viktig grunnlag for «den lappiske avdeling» ved Tromsø Museum. Som påskjønnelse for sin vitenskapelige innsats fikk han samme året Oscar I’s fortjenstmedalje i gull. Han hjalp alltid tilreisende forskere med råd og dåd, og har på den måten indirekte bidratt meget til utforskningen av Finnmark .

Det er også i denne forbindelse at vi kan forstå kontakten mellom museet i Bergen og denne nessekongen, en kontakt som oppstod først i september 1866. Som en del av handelen i Komagfjord og Karasjok drev han altså også med utstrakt kjøp og salg av samisk håndverk. Vi vet at han ofte solgte like gjenstander til museene i Bergen og Oslo. Noen av gjenstander var helt nye og ser ut til å være laget for musealt bruk og for et publikum som ikke var kjent med samisk kultur.  Vi vet dessverre ikke noe om betingelsen for handelen med de samiske håndverkerne, hvilken relasjon han hadde til samene i området og hvor mye av fortjenesten de fikk.

Foto:Johan Erik Wickstrøm

Senere, i 1877-88, har vi igjen en lang korrespondanse mellom Fandrem og denne gang Konservator Anders Lorange (1847-1888) ved Bergens Museum. Her finnes også et annet interessant internt notat fra 1878 hvor Lorange opplyser at Fandrem nettopp hadde holdt en utstilling med samiske gjenstander i Philadelphia og at hele denne samlingen nå hadde returnert med skip til Bergen.

Vi har funnet ut at C.O. Fandrem var involvert i den store verdensutstillingen i Philadelphia i 1876.  Her hadde det vært nærmere ti millioner besøkende i løpet av de seks måneder den var åpen. Formålet med verdensutstillingen var å presentere de enkelte nasjoners særpreg innen kunst og kultur, ny teknologi, og å finne markeder for nye produkter. Norge hadde vært representert ved disse verdensutstillingene helt fra starten i 1851, og i 1876 i Philadelphia deltok for eksempel trelastfirmaet M. Thams & Co ved den offisielle norske paviljongen. I deres utstilling av treprodukter var det også satt inn en samedukke sittende på en pulk bak et utstoppet reinsdyr. De samiske utstillingene fungerte som kulturell innpakning for å selge de aktuelle handelsvarene fra nord; Møllers tran, Hadeland glass, Nydalen ull, Kongsberg sølv og Porsgrund porselen. Det kan jo også være at Fandrem faktisk formidlet salg av samisk brukskunst på utstillingen, men dette vet vi lite om. Samiske tablåer som dette under verdensutstillingen var et fast innslag på alle slike internasjonale utstillinger av norsk natur og kultur utover på 180-tallet.  På denne utstillingen i Philadelphia ble ingen levende personer utstilt, i motsetning til på de senere verdensutstillinger.

 

Pulken på bildet ligner veldig på E4415 i våre samlinger:

Da utstyret til Fandrem fra Philadelphia returnerte til Norge i 1878 ankom det altså først Bergen med skip. Konservator Lorange ante da muligheten til å kjøpe samlingen for å endelig å kunne lage en representativ samisk utstilling, men den totale kostnaden var for stor. Det fremgår av korrespondansen at han var veldig ivrig etter å få dette til likevel. Det viser seg nå at Fredrik G. Gade (1830-1905), kjent kjøpmann innenfor manufaktur i Bergen (og far til den kjente lege og bakterieforsker Fredrik G. Gade), da kjøpte samlingen og skjenket den til museet, og altså betalte kostnaden til kjøpmann Fandrem.

Gjenstandene som hadde vært i Philadelphia er derfor innført i museets katalog som «Karasjok 1878, Gave av Fredrik Georg Gade». Dette gjelder E4419-25, 4432, 4438, men vi har også en del gjenstander uten opplysninger som nok også hørte til denne samlingen.

Vi kan jo her også legge merke til at det var F.G. Gade som kjøpte Fantoft Stavkirke fra Fortun i Sogn og fikk den satt opp i Bergen i 1883, med Loranges hjelp, og altså var en som utmerket seg ved å bruke penger på kulturarv. Det er kanskje også interessant å merke seg at konservator Anders Lorange ved Bergens Museum året før handelen med det samiske materialet, i 1877, hadde giftet seg med datteren til F.G. Gade, Emma.

Vi ser altså her konturene av en situasjon der historiske gjenstander ikke bare inngår i handel og promotering av norske interesser på tvers av kontinentene, men også at transaksjonene gikk hånd i hånd med familierelasjoner og til og med ekteskap innenfor den elitistiske sirkelen av borgerskap, vitenskap og handel. I dette bildet er det usikkert hvilken rolle de samiske partnerne spilte. Fikk de penger eller status ut av handelen eller kanskje tilgang til markeder som ellers ville vært lukket for dem, eller ble de bare mer eller mindre utnyttet og avspist med bagatellmessig fortjeneste?

 https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Handelsstedet_Komagfjord

  https://www.europeana.eu/portal/en/search?q=Fandrem